EN
Hurtiglenker
Europas første sertifiserte helskala Hyperloop-teststrekning er nå klar for driftstesting og markerer et viktig steg for bærekraftig og ekstremt hurtig transport. Utviklet av Hyperloop-forskningsgruppen ved Tekniske universitetet i München (TUM), gjennomførte den 24 meter lange strekningen sin første vellykkede testkjøring under vakuumforhold med en passasjerkapsel 10. juli 2023.
En spesialisert studie nylig utgitt av Den europeiske kommisjonen indikerer at den høyt forventede Hyperloop-teknologien i Europa har gått forbi det rent konseptuelle stadiet og nådd et modenhetssenter der det kvalifiserer seg for testing på demonstrasjonsnivå. Som en banebrytende teknologi integrert i EU’s langsiktige transportprogram fremstår Hyperloop som et nytt alternativ for å koble sammen store europeiske byer, takket være sine kjernefordeler som hastighetspotensial over 500 km/t og lave karbonutslipp. Likevel betyr utfordringer som høye kostnader, tekniske flaskehalser og regulatorisk koordinering at det fortsatt vil ta lang tid før teknologien kan implementeres i stor skala.
4. november 2025 samlet European Hyperloop Center den globale høyhastighetsmobilitetsfellesskapet i Barcelona. Startups, selskaper, leverandører og investorer møttes på Hyperloop-kongressen for å felles utforske fremtidens teknologi.
Kjerneattraksjonen i Hyperloop ligger i dets potensial til å omstole eksisterende transportsystemer. Ifølge studien kan denne transportformen, som oppnår høy hastighet gjennom vakuumrør og magnetisk levitasjonsteknologi, fungere som et rent alternativ til luftfart for avstander mellom 500 og 1 750 kilometer – spesielt når den drives av dekarboniserte energikilder, noe som gir betydelige fordeler når det gjelder karbonutslipp. I tillegg passer dets minimale værpåvirkning, reduserte landbruksavtrykk (via hevede spor) og lav støyforurensning godt med EU’s mål om dekarbonisering, regional samordning og industriell fornyelse. Den har potensial til å stimulere økonomisk aktivitet innen transnasjonale bykluster, noe som er til nytte både for daglig pendling og logistikkområder.
Likevel er det fortsatt rom for forbedring når det gjelder teknologisk modenhet. Selv om kjerne-teknologier som fremdriftssystemer, stort sett hentet fra luft- og romfartssektoren, er relativt godt under kontroll, gjenstår det utfordringer knyttet til vedlikehold av vakuumrør over lange avstander og sikring av sikkerhet ved utstyrssvikt. Enda mer kritisk er Hyperloops avhengighet av råmaterialer som litium og sjeldne jordmetaller, noe som kan gjøre Europa sårbart i forsyningskjeden – et strategisk risikospørsmål EU må ta stilling til. Spesielt er det fare for at industrisektorene for tung last og prosjektlaster blir utestengt fra denne neste store revolusjonen innen europeisk logistikk.
Kostnaden forblir fremdeles det største hinderet. Rapporten anslår byggekostnadene for Hyperloop til 20–36 millioner euro per kilometer. Å bygge et omfattende nettverk på tvers av Europa ville kreve investeringer på hundrevis av milliarder euro. Selv et nettverk i mellomfristen som fokuserer på åtte land, inkludert Benelux-landene, Frankrike og Tyskland – med en total lengde på 6 207 kilometer – ville kreve en investering på 227 milliarder euro. Selv om driftskostnadene på sikt forventes å være lavere enn for konvensjonelle jernbaner (takket være redusert slitasje og vedlikeholdsbehov med magnetisk sveveteknologi), og den årlige inntekten kan nå 61 milliarder euro basert på et anslått billettleie på 0,20 euro per kilometer, fortsetter den lange tilbakebetalingstiden for investeringene å gjøre politikere forsiktige.
For å fremme teknologien har EU benyttet mekanismer som «European Railway Joint Undertaking» og «Hyper4Rail» for å fremme standardisering og samvirke, og dermed forhindre tidlig fragmentering mellom ulike bedrifters teknologiske tilnærminger. Studien anbefaler at man vedtar offentlig-private partnerskap (PPP) for å dele risiko og tiltrekke seg privat kapital, samtidig som det understrekes at regulatoriske rammeverk må være «fleksible nok til å tillate eksperimentering, men klare nok til å gi veiledning», og dermed gi rom for teknologisk iterasjon.
Når det gjelder tidslinje, forblir EU’s forventninger realistiske: omfattende implementering er lite sannsynlig på kort sikt, og de første demonstrasjonslinjene kan tidligst bli operative mellom 2035 og 2040. Et egentlig transnasjonalt Hyperloop-nettverk, ifølge optimistiske anslag, kan ikke etableres før i tidsrommet 2060–2090. Inntil videre kan hybridløsninger som «MagRail»-teknologien utviklet av Polens Nevomo fungere som overgangsløsninger – ved å integrere elementer av Hyperloop-innovasjon i eksisterende jernbanenettverk og gradvis bevege seg mot ultra-høyhastighetstransport.
For Europa representerer Hyperloop ikke bare en transportrevolusjon, men også en strategisk satsning på å oppnå «karbonnøytral mobilitet» og styrke regional samhørighet. Selv om veien fremover er lang, med stadig mer avanserte demonstrasjonstester og et utviklet politisk rammeverk, skifter denne «rasen for fart i vakuumrør» gradvis fra en fjerntliggende visjon til virkelighet.
